Noen ganger opplever man det jeg kaller for “Hollywood øyeblikk”. I alt for mange filmer skjer det at to personers blikk møtes og man blir tatt med på ett tilbakeblikk over noe som skjedde for lenge siden. Jeg er fremdeles litt satt ut etter at det skjedde meg sist.
Var inne på et senter og vandret rundt inntullet i egne tanker. La ikke merke til det med en gang men ser plutselig ei dame som ser på meg lenger borte. Med en gang kjenner jeg igjen ansiktet men ante ikke hvem det var. Om livet mitt var avhengig av det så hadde jeg ikke klart å plassere navn, tid og sted. Men ansiktet fikk en stor bjelle til å ringe.
Det var sikkert ikke mer enn ett par sekunder vi kikket på hverandre med om det var flere timer så hadde jeg ikke merket det. Da jeg fikk summet meg litt så la jeg også merke til at hun hadde en barnevogn og en mann kom gående mot henne med ryggen mot meg.
Bjellen som hadde startet å ringe i det jeg så henne hadde ikke gitt seg, meg ringte heller høyere og sterkere enn da den startet. Rett å slett omtåket gikk jeg i parkeringshuset og satte meg i bilen for å få ro og orden i hodet.
Ansiktet hennes sto frem helt klart for meg når jeg lukket øynene. Det gjør det enda. Plutselig faller alle biter på plass og jeg er tilbake i Oslo for over 15 år siden.
Etter å ha sittet oppe hele natten og sett Babylon 5 så fant jeg ut at det var på tide å komme seg hjem. I trappegangen møter jeg på ei jente som starter å fnise når hun ser meg. Noe overtrøtt ser jeg på henne som det store spørsmålstegnet jeg følte meg som. Hun kunne fortelle meg at jeg hadde et artig tryne. Noe jeg kunne fortelle var helt naturlig når man sitter å ser på tv hele natta. På veien ned så skjedde det noe som gjorde at vi havnet på en cafe som serverte sterk nok kaffe til at jeg skulle sende på henne en sms når jeg en gang våknet.
Da jeg etterhvert våknet ante jeg ikke hva som hadde skjedd i det hele tatt. Men jeg hadde en lapp med et navn og et nummer. Og jeg hadde jo lovt å sende en melding. Som sagt så gjort så jeg sendte den godt gjennomtenkte og velformulerte meldingen: VÅKEN!
Timene gikk og det kom ikke noe svar så hele greia ble avskrevet som pussig hendelse. Dagen etter hadde jeg satt meg til i den glattsella av en hybel jeg leide for å spille litt etter jobb da det kom en melding fra jenta jeg traff. Hun hadde byttet nummer og lurte på om ikke jeg hadde lyst på en kaffe i dag også. Jeg er mann… selvfølgelig hadde jeg lyst på det. Så jeg var igjen i sentrum på cafe og ventet på henne.
Da det hadde passert 5 minutter over avtalt tid regnet jeg med at hun ikke ville komme og følte meg ganske teit. I det jeg bestemte meg for å bare drikke ferdig å gå så kom hun bort til bordet og satte seg. Igjen så aner jeg ikke helt hva som skjedde men plutselig kom han som jobbet der og lurte på om vi kunne være så snille å gå så han kunne få stengt.
Praten gikk lett og godt mens vi ventet på bussen hennes og rett før hun gikk på bussen fikk jeg høre noe jeg sikkert nok ikke kommer til å få høre igjen. Igjennom dagen hadde hun fortalt at hun gikk på skole og hadde som mål av seg til å bli kirurg. Det var lange dager på skole og jobbing så å si hver kveld. I det bussen svinger inn så snur hun seg mot meg og sier: “Jobben min er å være prostituert. Så vet du det. Vil du ringe meg i morgen?”
Overraskelse og sjokk er milde ord for å forklare hvordan det var å få den beskjeden. Det var først etter at bussen hadde kjørt at jeg våknet såpass at jeg kunne si noe. Men det å prate ut å løse lufta gir sjelden svar så jeg tok med et hode fullt av tanker og dro hjem. Om det var kaffen eller avskjeden som holdt meg våken den natta aner jeg ikke. Men søvn ble det i hvert fall ikke.
Da frokosten var spist ga jeg etter for den evige alt for store nysgjerrigheten min og sente på en melding som sa et jeg skulle legge meg. Men at en kaffe sikkert ville gjøre underverker når jeg en gang våknet.
Den mandagen var det masse arbeid som ventet på meg og jeg hadde rett å slett ikke tid til å tenke for mye på det sjokket jeg hadde fått. Men det siste hun sa rallet rundt som ekko i hodet mitt flere ganger om dagen.
Mens jeg satt å laget kode til en hjemmeside som hadde deadline dagen etter så fikk jeg en melding med beskjed om å kikke ut vinduet. Der ute sto hun med to store kaffe. Overaskelse kan man trygt kalle det. Hun hadde vært så opptatt med skole…. og jobb… Vi snakket litt sammen mens vi drakk kaffe også måtte jeg bare la henne surfe litt på en annen maskin mens jeg gjorde meg ferdig med kunden.
Kortere fortalt så hang vi sammen en del etter den kvelden. Nå var vi aldri mer intime enn en klem nå og da. Og hun snakket aldri om jobben sin. Hun kunne komme å sitte sammen med meg i armkroken min og lese bok. Eller bare snakke sammen løst om det meste. Vet ikke helt hva jeg skal kalle det men vi hadde det veldig bra sammen.
Det varte bare et par måneder før jeg flyttet tilbake til Lillehammer og vi sa aldri skikkelig farvel. Og i dag sto hun der. Jeg sitter i bilen omtrent like forvirret og overasket som den gangen ved bussen. Men det det var helt annerledes nå. Hun har fått seg barn og mann.
Har ingen mulighet til å kunne finne ut om hun husker det like godt som meg. Eller om vi husker det samme. Det er lenge siden. Men i noen minutter i parkeringshuset under kjøpesenteret så var jeg tilbake til Oslo og yngre dager. Ung, usikker, nysgjerrig. Veldig nysgjerrig. Og ei smart og pen jente gledet seg til å drikke kaffe og slappe av sammen med meg.
Verden er liten. Noen ganger er den veldig liten. Viktig å være snill gutt.
